Evaluering av Laos prosjektet

Evaluering av prosjektet i Laos
NMS har over flere år hatt et samarbeid med kirken i Laos. Kirka har lenge før NMS ble med, vært engasjert i å hjelpe de fattige i sitt eget land. Siden 2005 har NMS sammen med kirka i Laos, hjulpet ca 20 landsbyer, spredt rundt om i landet.
Etter flere års tett samarbeid og ganske store summer utbetalt, var nå tida inne for å få en evaluering. Vi må finne ut hvordan dette arbeidet har vært, om mål er nådd og hva som har skjedd med landsbyene etterpå. Det ble derfor nedsatt et evalueringsteam som skulle besøke store deler av det arbeidet NMS har vært engasjert i.
Vi var på reise i 14 dager, og tilsammen besøkte vi 12 landsbyer fordelt på 4 provinser i Nord-Laos. Den lengste dagen med kjøring hadde vi lengst opp i nord. Vi reiste til den innerste landsbyen, helt på grensen til Kina. Her måtte vi først reise med bil en time, og så med to-hjuling 3 timer hver vei, på en sørpete og neste uframkommelig vei. På kvelden reiste vi til Udomxai, 9 timene på en grov og dårlig «kjerrevei». Da var alt som ikke ristet godt å sette seg ned på.
Landskapet er vakkert hvor enn vi kommer; grønt i alle regnbuens farger. Landsbyene ligger langs veien i de bratte dalene, ofte med elva i stupet under dem. Andre landsbyer ligger og vagler på de bratte åskammene vi kjører langs.
Navnene på landsbyene klinger som de små sildrebekkene som kommer ut av jungelen langs veien; Ban Phone Home, Ban Wangmon, Ban Najang, Ban Mai Long Tong, Ban Noi, Ban Had, Ban Phone Than, Ban Heed, Ban Khan, Phongsawan, Chiang Khan.
Ved første øyekast er landsbyene så like hverandre. Fargene på det bygde er stort sett i spekteret mellom gul-beige til rødbrun, omgitt av den grønne skogen. Klær har en tendens til å få den samme jordfarge.
Vi ser på byggestilen hvor langt de er fra byen, og ofte også hvor velstående de er. For også i byen er det fattige med skrøpelige hus, sett med våre øyne. I byen er det også flere og flere flotte bygg. Ja, Laos synes å være i stor utvikling i alle byområder.
Bygningsmaterialene er mur, betong og betongtakstein, og selvfølgelig vinduer. Når vi reiser ut av byen forandrer byggestilen seg. Veggene går fra betong til tre til bambus, og taket fra betongtakstein til asbestplater, bølgeblikk til stråtak. Det er ingen som har vinduer i husene sine i de fattigste landsbyene, men de har som regel trelemmer hvis de overhodet har noen åpninger utenom døra.
Vi ser, men blir liksom ikke mettet av å se nye ansikter som forteller om et liv så annerledes enn det vi er vant med. Barn, ungdom, menn og kvinner og de gamle har noe flott over seg, noe ekte.
Ansiktene vi møter har en mørk solstekt farge med store hvite smil. Smilet sitter vanligvist løst både i Thailand og Laos, men når det skal bli tatt bilde av folk kommer det stramme og harde uttrykket. Jeg tar vanligvis tre bilder i serie, det siste blir et godt smil.
Det handler om å bære hverandres byrder, men kanskje enda mer om å se hverandre.
Evaluering
Ja det var evalueringen jeg skulle skrive om denne gangen, da får det være nok av observering.
Vi samles i gårdstun, skolebygg eller helst i landsbysjefens hus. De er ca 15 stk, stort sett ledere av de forskjellige komiteer. Alle landsbyer i Laos har det samme systemet med komiteer som er myndighetenes kontaktpersoner inn i landsbyen. Vi er 6 personer; myndighetene 2, kirka 2 og NMS 2.
Engasjerte
De fremmøtte blir bedt om å fortelle både det positive og det vi kunne gjort bedre. Det siste er nok ikke like enkelt i denne kulturen, men vi merker engasjementet.
En sier at «nå, etter at vi lærte å skrive og lese kan vi forstå myndighetene bedre, og forholde oss til det». «I lederutviklings klassen har vi lært å ta vare på hverandre», fortsetter de. Familiene er styrket med større respektere for hverandre.
«Nå kan vi undervise komiteene våre det vi har lært. Før vi startet opplæringen i jordbruk fikk vi ca 1500 kg ris i året, nå har vi fått 2500 kg ris.
Prisen på mais har sunket mye det siste året. Allikevel har vi nå en samlet inntekt på $ 2-300 US pr familie», sier de og er veldig fornøyde (FN definerer 1 $ om dagen som målestokk for fattigdom).
I en av landsbyene har de fått en ny skole og alle voksne mellom 15 og 45 år har fått voksenopplæring. Leder for kvinnekomiteen er ivrig i samtalen. «Før var det vanskelig å selge, vi klarte ikke å rekne ut hvor mye ting kostet. Nå er det enkelt, vi kan rekne. Når barna er syke kan vi finne riktig rom på sykehuset. Før måtte vi huske hvor de forskjellige rom lå men nå kan vi lese».
Før hadde hun vært på mange møter i byen, men forstått lite, og hadde ikke kunnet lese eller skrive. Hun hadde blitt den beste på eksamen, og nå var hun aktiv i alle møter og kunne ta notater.
Det var ikke lenger slik at jentene måtte være hjemme og arbeide, «nå ser vi hvorfor også jentene må lære å lese og skrive» . Landsbyen så verdien i at også jentene fikk skolegang. Flere av de voksne ønsket å lære mer, men visst ikke hvordan eller hvor.
Vi gikk de ca 150 meter til vanntanken i en landsby. Det hadde regnet dagen før, og etter bare noen meter var skoene så tunge av leire at de ikke ville være med lenger.
Tidligere måtte damene gå 2 km på slike glatte veier for å hente vann. Jeg hadde nok ikke klart å balansere lenge med to pøser med vann over skuldrene på dette såpeføret.
Nå har de vann helt inn i landsbyen, og faktisk nok til å dyrke grønsaker.
I en landsby hadde de fått nytt drikkevann for 4 år siden. Nå slapp de å bruke halve dagen på å hente vann.
Produksjonen hadde gått opp betydelig.
Hver husstand sparte nå penger. Hver måned betalte de til landsbysjefen, og det siste året hadde de hatt råd til å bygge toaletter for egne penger.
Før ble mange syke av vannet, særlig barn. Siden de fikk drikkevannet hadde ingen vært syke på grunn av vannet.
Vi ser, men blir liksom ikke mettet av å se nye ansikter som forteller om et liv så annerledes enn det vi er vant med.
«nå ser vi hvorfor også jentene må lære å lese og skrive»
Tekst og foto: Atle Roger Mydland, Misjonær for NMS i Thailand/Laos