Fortsatt flom i Bangkok: Matutdeling

Flommen i Bangkok har vart i flere måneder. Vannet er i ferd med å synke, og etterlater seg sorpe og ødelagte hjem. Mange har mistet det de hadde, og mange av fabrikkene er ødelagt eller stoppet pga av vannet. Det betyr arbeidsledighet.

Dette var den siste av 7 hjelpesendinger de Lutherske kirkene i Bangkok sendte. Nå begynner etterarbeidet med å gjøre reint, bygge nytt og pusse opp. Det vil bli kosbart for alle.

Siste nyhetsbrev og litt om hva vi holder på med.......

Nytt nyhetsbvrev???? hva skal jeg skrive om?

<><> <><> <><> <><> Jeg skal egentlig skrive om Laos.  Som sikkert de fleste vet, bor vi i Bangkok.  Jeg reiser til Laos ca ei gang annehver måned ca 10 dager om gangen.   Dette året har mange av turene blitt å ta med besøk.  Det betyr mindre tekniske og prosjektmessige gjennomganger. Samtidig betyr det også at jeg får delt hjertet med dem som kommer. Ja, jeg skulle bare likt å gitt dem som kommer hit enda bedre innblikk i dette flotte landet og ikke minst menneskene. 

De Laotiske barna bøyer seg i respekt for de Norske ungdommene

Etterhvert kan jeg se noe forskjell på hvilke folkegrupper de tilhører.  Det er liksom en dybde og rikdom her jeg bare såvidt ser ned i, men som jeg aner rommer så mye mer; kultur, språk, tradisjoner, ansiktstrekk, - og ikke minst mat.  (hva med kokt frosk? Stekt er greit nok, men kokt, med saftig hud som slipper når du biter i den....?  smaker fakisk bedre enn stekt, men den første biten er fryktelig ekkel. Men siden jeg hadde med en ungdomsgjeng fra Oslo, så måtte jeg jo late som om dette var helt vanlig kost!!!)

NMS-u på tur til Laos, del 2

Selv om det var lørdag, og barna egentlig skulle hjelpe foreldrene på markene, var det mer enn 20 barn som møtte oss. De er stolte over den nye skolen.

 De som er lavere i rang eller alder må bøye seg for de eldre.... Å gå oppreist forbi en hvit her ville vært uhøflig.

NMS-u ungdommene ville gjerne gi en gave. jeg visste at tavlene de hadde var gammelt arvegods fra andre skoler, noen svartmalteplanker slått sammen.  Vi hadde derfor fått bestilt tre nye tavler til skolen, som ble overrakt til barna og lærer.

Vi er ikke her bare for å høre på taler på laotisk... NMS-u ungdommene ville gjerne dele noe. men IKKE evangelisere!!! Her er trollet under broa, skremmende nok om en ikke hører stemmen. Men hvordan oversetter en TROLL til Laotisk? Barna jublet da den største bukken stanget trollet.

Kjekt når loppa er der  i hånda di.

Men ikke like kjekt at den havnet i håret mitt!!!

Ikke lovsangsmøte, men barna gleder seg over de merkelige norske ungdommene. Hode skulder kne og tå, og lille petter edderkopp... fantastis morsomt!!!

Det er tid for innhøstning. Denne sekken er kanskje på 40 kilo, og har blitt båret hit av ei lita jente. Sunniva klarer noen meter, men det er tungt!!

Kanskje jenta som kom med byrden også heller ville vært på skolen i dag?

Ranghild smaker på grøden. Med det brede smilet får hun den inn på tvers.

 En av de fattigste i landsbyen. Denne dama har ingen barn til å ta vare på seg, og lever av det som er til overs fra de andre.

Mirriam ønsker alle en god jul på forskudd

NMS-u til Laos

Jeg har et fantastisk besøk av 12 norske ungdommer.
9stk fra NMS-u, 2 stk Hald studenter i Laos, og en ettåring i Bangkok. Ei så stor gruppe har vi aldri hatt med oss før til prosjektområdene i Laos. Min lokale Laotiske sjef var nervøs: så mange, - og så ungdommer.!!!!  Vi kan jo aldri vite hva de vil finne på....

Nei, det kunne vi ikke vite, og begrensningene var nok lagt rundt oss som et usynlig nett. Jeg fikk tydelig beskjed om at de var under min personlige beskyttelse, og at myndighetene hadde tillatt dette i mitt personlige navn. Større byrde kunne de neppe legge på mine smale skuldre.

Men om det er lov å skryte over egen ungdomsorganisasjon, så er dette rette anledning!! Er stolt over å være norsk når jeg er sammen med disse ekte, jordnære, sprudlende, dype ungdommene. Hjerte på rett plass!! Gøy og en utrolig oppmuntring for meg. Tror at Laotene vi møtte opplevde noe av det naturlige og sunne i denne ungdomsgjengen. DETTE KAN VI HA MER AV!!!!

Hald-studentene i Laos var også med på turen.

På en slik tur er det mye å lære: Gjertrud måtte i tillegg arbeide for føde. Å høste ris er både tungt for ryggen og skittent på føttene....

Dalane vgs og NMS Laos: nytt samarbeidsprosjekt

Elevaksjonen skal støtte prosjekt i Laos

Elevene ved skolen har stemt frem Det Norske Misjonsselskap ved Atle Roger Mydland som ny samarbeidspartner. Støtten vil gå til et prosjekt i Laos som skalle fremme utdanning og helse. Skolens hjemmeside vil i løpet av høsten oppdateres med informasjon om prosjektet.

03.10.2011

sorg/Burma

En mann hadde en fin hage med mange slags blomster. Han gikk rundt og så på de vakre blomstene som spirtre opp, kjente det bruste i han når har så nye farger og blomster komme ut i sin prakt. Nå var det en blomst som vakte oppmerksomheten spesielt, han måtte liksom bort og se på den ekstra, lukte på den.... plukke den og ta den med seg.....

Vi mistet en av våre unge medarbeidere her i Burma denne uka.

Nye skjeier?

Nye skjeier???

Det må ha vært mange fly som styrtet i dette området under Vietnam-krigen. Godt stål blir smidd til de beste jordbruksredskaper og kniver. Aliuminium fra styrtede fly smeltes om på enkle gruver til spiseredskap og skåler.

Laos - et glemt land

Laos

- et glemt land?

 

Da vi fortalte folk at vi skulle være misjonærer i Laos, var det mange som bare trakk på skuldrene. Laos er ikke et sagnomsust land, ja folk flest vet ikke om dett er et land i Asia eller en by i Afrika.

Dette lille, særegne landet, med risåkrer, og skogkledde fjell, klemt mellom de større søskenene Kina, Vietnam, Thailand og så vidt Burma, har grodd seg fast i våre hjerter. Det har snart 6 millioner mennesker totalt, fordelt på over 50 nydelige folkegrupper. Mange av disse små folkegruppene har fortsatt sin identitet med særegen kultur og språk. Bambushytter på pæler eller på bakken ser vi forskjell på. Noen har ei stor sol som symbol på husveggene, da er de Hmong-folk. Selv om de fleste har byttet ut tradisjonelle klesdrakt med mer ”lettvint” bekledning, ser vi fortsatt disse flotte besmykkede kvinnene med store hodeplagg.



Har de ett bryst ute, eller løst, er de allrede gifte (godt å vite!). Noen av dem lever i ”skogen” med svibruk, og flytter hvert 5-10 år. Andre, men det er fortsatt et fåtall, har slått seg ned i de voksende byene. Særlig hovedstaden, Vientiane, med den fransk-inspirerte arkitekturen og mattradisjon, har lokket til seg arbeidskraft fra landsbyene. Byen er ikke bygd for dagens trafikk, og i ruchtida kan det stå nokså stille. De store hovedveiene gjennom landet er viktige handelspasasjer for varer mellom Thailnad og Kina. De svingete og smale veiene har ofte en altfor stor slitasje og har bare delvis asfalt. De store kjøretøyene suser gjennom landsbyene som har bebyggelsen helt inntil veien. Et lite dunk kan høres, så var den hanen slaktet.... Ingen stopper for å se hvordan det gikk. Vi ser på de små barna som leker i veien og tenker på våre små hjemme. Det er ikke skjeldent vi ser en buss eller lastebil langt nede i skråningen utenfor veien.





Landsbysjefen ser utover hyttene han har ansvar for. Han har hjulpet disse fattige bøndene til å få godt vann.



Se siste film fra Laos: Speed båt på elva, ny skole

Det er lov å drømme: landby i Laos, på grensen til Vietnam fikk ny skole

Det er lov å drømme

Barna i den avsides liggende landsbyen Phunthan i Laos, helt på grensen til Vietnam, fikk endelig skole.



1. september var Atle Roger Mydland fra Sokndal med på åpningen av en flunkende ny skole på landsbygda i Laos.

Det tar to timer med bil fra Xiangkhoang og en halvtime med elvebåt nedover elva mot Vietnam. Der ligger den nydeligste landsbyen mellom risåkrer og jungel. Det er vanskelig å si hvem som var stoltest; barna som fikk skole for første gang eller foreldrene som hadde bygd skolen.

Det Norske Misjonsselskap har hatt samarbeid med denne landsbyen i flere år. Vannprosjektet har allerede gitt store resultat. Grønsakshagene står grønne og frodige, og damene har fått ledig tid til å starte en storstilt silkevevings produksjon. Nytenkende og aktive er kanskje en beskrivelse vi ville brukt i Norge på disse arbeidsomme fjell- og jungelfolkene.



Tross store forbedringer etter at de fikk drikkevann, - det var en stor utfordring som særlig mødrene ofte la fram: skoleveien. Barna måtte gå 1 1/2 time hver vei til skolen. I regntida var veien særlig vanskelig, forklarte barna, og viste hvordan de ofte datt på den såpeglatte og leirete stien. Den farlige elva måtte krysses, og for to år siden døde to av vennene deres i elva.



Nå har landsbyen jobbet mot et felles mål: ny skole. Alt er bygget på dugnad de siste tre månedene. De har slitt for det, det er deres!!! Det Norske Misjonsselskap har gjennom kirka i Laos hjulpet med å holde en byggeleder og materialer for å gjennomføre prosjektet.



Barna strømmet til fra alle kanter, noen med fine hvite bluser og uniform, mens andre ikke hadde så rene eller pene klær. Dette var den første skoledagen for de minste, og for de større: endelig slutt på en lang og farlig skolevei.



Skolen har tre rom og tre lærere. Den var planlagt for 80-90 barn. Men som i de andre prosjektområdene, ryktes det om ny skole. Folk som bor enda lenger inn i jungelen kan for første gang sende sine bar til skole. På åpningen var skolen alledere stappfull: 119 barn, 121 da vi talte en gang til..... På noen av pultene var det allerede 4 barn.

1. skoledag er spesiell for alle barn, samme hvor en er i verden. Det er fest! Og med fest: taler og leker. Som premier fikk de tre klasserommene hver sin globus. Det er vanskelig å forstå hvordan verden er nedover elva og på den andre siden av jungelen. De pekte og gransket på globusen og fikk straks et større bilde på verden; noen der oppe har gitt skole til oss her nede...- Hva er egentlig opp og ned på jordkloden vår?

Det Norske Misjonsselskap har samarbeidet med den evangeliske kirka i Laos siden 2004. Atle Roger Mydland fra Sokndal har jobbet i prosjektet siden 2007.

Kjennetegnet for prosjektet har vært drikkevann, men også skole og voksenopplæring samt jordbruk har vært viktige innslag. Gjennom samarbeidet med de lokale myndighetene har kirka fått en lettere hverdag, og kirka anses som en dyktig samarbeidspart og rådgiver når det gjelde å utvikle det fattige landet videre.

SeiKyi, et skoleprosjekt i en slumlandsby utenfor Rangoon, Burma

Vennskap over grenser

Kjære familie,venner, forbedere og støttespillere

Originalfila med bilder kan du se her:





Av Atle Roger

Det er påske nå, men den store påskefølelsen er der ikke. Vi har selvfølgelig ikke snø. Kanskje omgivelsene her minner mer om påskeevangeliet enn det snø egentlig gjør?

På fredag, etter skolen, skal vi samles i den internasjonale kirka her; det blir måltid og fotvask, og vi vil minnes den grufulle hendelsen og samtidig den alt givende kjærligheten som fant sted for så lenge siden. Vi har nok alle noe skitt på beina vi helst ikke vil vise andre, og i iallefall ikke la andre vaske bort.... Men Jesus sier det tydelig, og gir oss et bilde av en Herre som tjener sine venner; "Hvis jeg ikke får vasket deg, har jeg ingen del med deg"
Det er bare Han som kan vaske bort våre misgjerninger, og det gjorde han med sin egen død. Vi kan derfor med frimodighet kjenne hans vennlige hender om våre såre ankler og tær.
Søndag morgen kl 05.30 er det oppstandelses fest ved et svømmebasseng på et hotell i nærheten. Da skal vi feire oppstandelsen samtidig som vi forhåpentligvis ser sola stå opp til en ny dag.

Familien vår

Selv om vi er misjonærer, opptar nok familiesituasjonen oss minst like mye som hjemme i Norge. Jeg vet ikke om det er varmen eller mangel på årstider, men opplevelsene synes å blir så mye sterkere. Høyere opp og lavere ned....

Gjør vi det riktige for barna, og forvalter vi våre liv på best måte?

Spørsmålene er der, men svarene er aldri så tydelige. Det største spørsmålet for oss nå er hvor lenge vi skal være her ute. Ja, vi har allerede bestemt oss for å forlenge oppholdet med ett år, men er vi ferdige med det?

Det siste året har hatt store oppturer og også noen nedturer:

Vi flyttet til Bangkok, jentene begynte på en kristen internasjonal skole, og stortrives. Men det har også kostet mye: alle leksene er på engelsk, i tillegg er det ganske mye av dem. Det betyr et tredje språk for dem
allerede. "så flott" sier mange, og tenker lite på frustrasjonen som ligge bak det å være analfabet og ikke forstå mye... De har fått seg mange nye venner, og tror nok som barn flest; at dette er den beste skolen i hele verden.

Ferie til Burma
De buddhistiske landene her feiret nylig nyttår med en stor vannfestival. Da skal en vaske og vaskes ren og forberede seg på et nytt år. Det betyr mye vann, gjerne vann med is oppi. Selv om temperaturen her er høy, blir en fort syk hvis en går søkkvåt en hel dag....

Vi reiste til Burma, tenkte at et "lukket" land nok ikke hadde samme ville feiringen som Thailand. Det viste seg å være helt feil. Disse dagene var alt av butikker stengte. Å få en tørrsetet taxi, nesten umulig (få har vinduer!!).

Vi besøkte to huskirker og flere barnehjem. Det var en stor opplevelse å være på leir sammen med 6 barnehjem. Jentene våre fant fort leken med de burmesiske barna, og Astrid underviste i kakebaking i leirkrukke på gassflamme!!! Noen syntes denne nye maten var skremmende søt, andre, som Sara på 5, elsket kakene og sto klar når nye kaker kom ut av krukka.
Vi var forberedt på at vi sansynligvis måtte si noe, sånn er det alltid. Og noen tanker har vi jo.... Men søndag formiddag, i kirka ble det klart at jeg nok ikke bare skulle si noe, men tale. Det ble servert lunch til alle i kirka: ris med bønner i. Litt smakløst, men OK. Så, uten opphold ble vi sendt til neste husmenighet. Flere fra den første menigheten fulgte med. Og så sannelig, - preke måtte jeg der også!!! Forferdelig uvant. I norge får vi noen steder såvidt noen minutter når vi er hjemme og skal snakke om misjonstjenesten i Thailand og Laos!

AstridAstrid begynte i HIV/AIDS-prosjektet til kirka, som mye går ut på hjemmebesøk og aktiviteter samt støtteordninger for "brukerne". Det er lite fokus på HIV/AIDS problemet i Thailand, men det må uten tvil være en av de største utfordringene landet har. Kirka blir også berørt som alle andre deler av samfunnslivet.Fortsatt er det lite kunnskap, og vonde holdninger bandt folk. Disse menneskene opplever å være dagens spedalske, og blir ofte utstøtt fra skoler og institusjoner.Men de er mennesker, elsket like høyt som deg og meg. De er kanskje de "minste" som Jesus ville henvendt seg igjen og igjen til.....?På grunn av budsjett kutt fra januar 2011, kuttet NMS hele støtten til dette prosjektet. Kirka vurderer nå å legge det ned og overlate arbeidet til større organisasjoner.

Med noen penger som ikke var oppbrukt i 2010, og noe fra Finsk misjon, har avdelingen klart å fortsette arbeidet inntil videre.

Denne endringen påvirker selvfølgelig Astrid og engasjementet hennes. Samtidig ser hun mulighet for å hjelpe kirka videre på andre områder, og tenker da spesielt på familier. Det blir spennende å se....

Atle RogerJeg jobber fortsatt i Laos, dvs 1-2 uker hver måned. Ellers har jeg hjemmekontor i Bangkok. Rent følelsesmessig er det tøft å bo i storbyen, hvor vi har alt. Mange folk er bare søkkrike!!. Ei lita flyreise på godt en time, eller nattoget på 12 timer.... så er verden annerledes. Ja, vi finner nok av fattigdom og fortvilelse i Bangkok også, men landsbygda i Laos er liksom så totalt annerledes. Folk ser nesten like ut, har noe av den samme religionen og samme kulturen (sett med de første norske øyne). Jeg vet ikke om det er fjellene og landsbyene som balanserer på eggen av fjellet, de endeløse landeveiene med stup uten føringskant og jungel, av og til noen landsbyer der barn leker midt i veien, høner flakser og grisene hyler av sted.... Jeg ser barn og gamle, kanskje noe skitne hvis du ser etter, men med noen ansikter så nydelig formet! De arbeidsføre er ofte på åkrene på dagtid, men det er litt forskjell fra landsby til landsby. Selv om livet er hardt og mange er svært arbeidsomme, finnes det også landsbyer hvor folk venter; venter på å bli servert, eller på at lykken skal snu. Ofte snus lykken til det verre når en bare venter på den, eller når en spiller for å få den.
Jeg kan nok ikke skjule min begeistring for dette folket, eller disse folkene, for de er mer enn 50 forskjellige folkeslag og språk, med egne kulturer, religioner og tradisjoner. Det er som å gå på en setervoll på forsommeren hjemme i Norge: Det er ikke den ene blomsten som gjør at enga er flott, men det fantastiske samspillet i farger og toner. Som ingeniør blir jeg fort fascinert over de store byggeprosjektene i Bangkok, men her er noe mer: noe ekte og enkelt, ikke sminket og gjort fint, for det er fint allerede: et skaperverk som fortsatt mange steder framstår noe uberørt.

Vi har lett for å romantisere alt, ønske at det skal være som det alltid har vært, hos dem, men ikke hos oss. Vi vil ha det nyeste av alt, men vil helst at de skal bruke de tradisjonelle klærne og vannbøfler til å arbeide i risåkrene.

Laos har av mange blitt betegnet som et lukket land, og tenker da helst i negativ betydning. Kirkeledelsen ber oss om ikke å be om at landet skal "åpnes". Be heller om at hjertene skal åpne seg, for da blir menneskene virkelig frie. Nabolandene viser tydelig de negative konsekvensene av "åpne" land.

LandsbyutviklingDessverre er vi avhengige av gaveinntekter. Budsjettet for i år ble halvert i forhold til tidligere. Det betyr enkelt at vi får gjort under halvparten av det vi har kapasitet til!
Vi gleder oss allikevel over det vi får gjort: en ny skole, drikkevann i to landsbyer og toaletter i en landsby. Voksenopplæring og jordbruk har måttet vike, da dette krever forutsigbart budsjett over minst tre år.

Det er også andre organisasjoner som gjør noe av det samme som vi. Hver ny skole og hvert nytt drikkevannsystem gir en forandring og en bedre mulighet for framtiden. Samtidig ser vi ofte at landsbyene ikke får en videre utvikling. Jo,- de vil gjerne utvikles videre, men finner liksom ikke ut hvordan selv å utvikle seg.

Om det har med kultur,kunnskap eller religion, vet jeg ikke, men det er svært få mennesker vi møter som har planer for sine liv eller tanker om hvordan ting vil være om 5-10 år. De har ris i dag, og det har de hatt før, så det har de nok i morgen også....

Vi ser i de mer sentrale områder av landet, at enten tar de imot utviklingen eller så blir en overkjørt av den. Vi ønsker at menneskene på landsbygda ikke skal bli avhengige av ytre hjelp for u tvikling, men at de skal få en start der vi går hånd i hånd den første biten, med feks å gi voksne evnen til å lese og skrive. Det vil igjen vise dem nødvendigheten av å gi barna (også jentene) skolegang. Nye dyrkingsformer og grønsaker gir større avkastning og mer næring. Helse og hygiene må læres. Det er ikke tilfeldigheter eller onde ånder som styrer alt i verden. Vi, dvs de, må ta ansvar, og når de gjør det, ser vi at forskjellen er stor. Noen sier at inntektene er flerdoblet, andre sier at de nå ikke blir syke som før, at diareen som herjet tidligere er borte....
Det er ofte de få gode historiene som blir lagt mer
ke til: jenter som har fått seg arbeid i Bangkok eller andre storbyer. De kommer hjem med flotte klær og penger...

Men det er også vonde historier, og kanskje flest av dem. Men de fortelles ikke, og kanskje forsvant disse jentene bare ut av historien....

Noen ganger blir disse tankene overveldende. Det blir et kappløp med tida og med den hurtige påvirkningen bla. som følger av satellittfjernsyn i hver minste avkrok. Hvordan kan vi hjelpe? Nei, vi kan ikke hjelpe alle, men for hver av dem som får hjelp, blir livet annerledes. Om du som mann møtte dem, ville de smilt høflig og fortelle deg hvordan de hadde det før. Men hvis du var ei dame, ville du sannsynligvis kjent på takknemligheten i den moderlige omfavnelsen og det strålende varme blikket du fikk! Så ville de kanskje vise deg grønsakhagen....

General og Biskop i jungelen

Nylig fikk vi storbesøk fra Norge. Den nye generalsekretæren i NMS (storsjefen i Stavanger), et styremedlem i NMS og en fung. Biskop i Den Norske kirke.

Et prosjektbesøk som dette er spennende for oss alle, og gir oss en mulighet for å vise både landet, prosjektet og ikke minst de vakre menneskene.

Spørsmålet som reises og som bør reises til stadighet er: Hvilken nytte og forandring skaper prosjektet? Er det vel anvente penger?

Vi startet fra Bangkok om morgenen. Tok fly til hovedstaden i Laos, Vientiane, hvor en minibuss ventet på oss. Etter 10 timers kjøring og mange mørke mil var vi framme i provinshovedstaden Ponsavan i Xiangkhoang provinsen (nord-øst Laos).

Her er biskoppens, David Gjerp sin beskrivelse av turen i Laos etter noen dager i Bangkok:

Laos

Noe av samme opplevelse av høydedrag hadde jeg da vi i bil passerte 2000 meter høyde nord i Laos på vei mot byen Xiengkhovang. Her skulle vi besøke landsbyer inn mot jungelen der NMS-prosjekter nå hadde skaffet de fattige innbyggerne tilgang på vann. Det bodde ca 3-400 mennesker i hver landsby,- og kvinnene hadde til nå måttet gå i to timer for å hente vann til det daglige forbruk. Overalt var det glade ansikter som møtte oss, og med tydelig stolthet viste de frem landsbyens nye møteplasser,- vannkranene. Å skru på en kran utenfor eget hus for å oppleve at friskt vann sprutet ut i store mengder måtte være det nærmeste disse landsbybeboere hadde vært himmelen her på jord! Prosjektet var igangsatt og drives av Laos Evangelical Chursh(LEC) i samarbeid med NMS. NMS misjonær, Atle Roger Mydland fra Bangkok følger opp landsbyene i samarbeid med diakoniavdelingen i LEC og lokale myndigheter. På hver vannpost var skrevet "Gitt av kristne i Laos",- og på de store sementerte vanntankene var det påmalt kors med blå maling. Det var sterkt å se korsmerket lyse mot oss midt i et gammelt kommunistregime,- der også kommunens ordfører høytidelig takket de kristne for den hjelpen som var kommet! Fra alle disse høydedrag har jeg med meg mange tanker tilbake til egen hverdag. Sterkest er opplevelsen over den takknemlighet en blir møtt med,- og hvor lite som egentlig skal til for å hjelpe så mange. Hele prosjektet med 8 vannposter kostet ikke mer enn 20.000 US dollar.

Dette betydde en avgjørende forskjell for så mange mennesker! Det som for oss er det mest selvfølgelige av alt: Vann i springen! Neste år skulle en i gang med bygging av latriner. De så frem til det med glede og forventning! Deretter kanskje skolebygg til barna. De sterkeste opplevelser jeg har med meg fra disse høydedrag i Bangkok og Laos er derfor at det faktisk nytter! Misjonens og kirkens innsats kan gjøre den store forskjellen! Og for oss som rike norske kristne bør vi ikke være i tvil om at hver krone vi gir til dette kan få en helt annen betydning der ute enn nedsaltet i vår egen lommebok! David Gjerp, domprost i Tønsberg

I den mørke grotta, hvor det påstås at de gamle steinkrukkene ble laget, kom det et lys, som blandet med røkelsen som stadig steg opp, fikk den nye generalsekretæren vår til å se lyset " fra det høye". Må det føge hans tjeneste!!!!

B ur ma og internet cafe

Naa er vi alle paa plass: 4 stk fra acta team og to ingeniorer fra Stavanger. Vi skal sette opp en internet cafe i sammen med ei lita krke her.

Hele teamet kom velberget fram. Har hatt en flott dag i menigheter. Hoeres ut for at alle har hatt en god og naer opplevelse av 1. dagen. De er nok mer slite enn vi hadde haapet paa. Jeg satser paa et fult program med mye arbeid, at de gjennom det faar energien tilbake....

Gud fortsetter aa overraske i dette prosjektet, utrolig spennende aa se et uviktig og uvesentlig prosjekt, som det virker som Gud har mye fokus paa. Begriper ikke dette.

Saa er maalet ikke cafeen, men aa bringe Guds naerhet til nye mennesker gjennom et rom.

Kommer mer bilder og nyheter etterhvert.

besøk i laos

http://www.youtube.com/watch?v=kPhSf_qFY24