Vennskap over grenser

Kjære familie,venner, forbedere og støttespillere

Originalfila med bilder kan du se her:





Av Atle Roger

Det er påske nå, men den store påskefølelsen er der ikke. Vi har selvfølgelig ikke snø. Kanskje omgivelsene her minner mer om påskeevangeliet enn det snø egentlig gjør?

På fredag, etter skolen, skal vi samles i den internasjonale kirka her; det blir måltid og fotvask, og vi vil minnes den grufulle hendelsen og samtidig den alt givende kjærligheten som fant sted for så lenge siden. Vi har nok alle noe skitt på beina vi helst ikke vil vise andre, og i iallefall ikke la andre vaske bort.... Men Jesus sier det tydelig, og gir oss et bilde av en Herre som tjener sine venner; "Hvis jeg ikke får vasket deg, har jeg ingen del med deg"
Det er bare Han som kan vaske bort våre misgjerninger, og det gjorde han med sin egen død. Vi kan derfor med frimodighet kjenne hans vennlige hender om våre såre ankler og tær.
Søndag morgen kl 05.30 er det oppstandelses fest ved et svømmebasseng på et hotell i nærheten. Da skal vi feire oppstandelsen samtidig som vi forhåpentligvis ser sola stå opp til en ny dag.

Familien vår

Selv om vi er misjonærer, opptar nok familiesituasjonen oss minst like mye som hjemme i Norge. Jeg vet ikke om det er varmen eller mangel på årstider, men opplevelsene synes å blir så mye sterkere. Høyere opp og lavere ned....

Gjør vi det riktige for barna, og forvalter vi våre liv på best måte?

Spørsmålene er der, men svarene er aldri så tydelige. Det største spørsmålet for oss nå er hvor lenge vi skal være her ute. Ja, vi har allerede bestemt oss for å forlenge oppholdet med ett år, men er vi ferdige med det?

Det siste året har hatt store oppturer og også noen nedturer:

Vi flyttet til Bangkok, jentene begynte på en kristen internasjonal skole, og stortrives. Men det har også kostet mye: alle leksene er på engelsk, i tillegg er det ganske mye av dem. Det betyr et tredje språk for dem
allerede. "så flott" sier mange, og tenker lite på frustrasjonen som ligge bak det å være analfabet og ikke forstå mye... De har fått seg mange nye venner, og tror nok som barn flest; at dette er den beste skolen i hele verden.

Ferie til Burma
De buddhistiske landene her feiret nylig nyttår med en stor vannfestival. Da skal en vaske og vaskes ren og forberede seg på et nytt år. Det betyr mye vann, gjerne vann med is oppi. Selv om temperaturen her er høy, blir en fort syk hvis en går søkkvåt en hel dag....

Vi reiste til Burma, tenkte at et "lukket" land nok ikke hadde samme ville feiringen som Thailand. Det viste seg å være helt feil. Disse dagene var alt av butikker stengte. Å få en tørrsetet taxi, nesten umulig (få har vinduer!!).

Vi besøkte to huskirker og flere barnehjem. Det var en stor opplevelse å være på leir sammen med 6 barnehjem. Jentene våre fant fort leken med de burmesiske barna, og Astrid underviste i kakebaking i leirkrukke på gassflamme!!! Noen syntes denne nye maten var skremmende søt, andre, som Sara på 5, elsket kakene og sto klar når nye kaker kom ut av krukka.
Vi var forberedt på at vi sansynligvis måtte si noe, sånn er det alltid. Og noen tanker har vi jo.... Men søndag formiddag, i kirka ble det klart at jeg nok ikke bare skulle si noe, men tale. Det ble servert lunch til alle i kirka: ris med bønner i. Litt smakløst, men OK. Så, uten opphold ble vi sendt til neste husmenighet. Flere fra den første menigheten fulgte med. Og så sannelig, - preke måtte jeg der også!!! Forferdelig uvant. I norge får vi noen steder såvidt noen minutter når vi er hjemme og skal snakke om misjonstjenesten i Thailand og Laos!

AstridAstrid begynte i HIV/AIDS-prosjektet til kirka, som mye går ut på hjemmebesøk og aktiviteter samt støtteordninger for "brukerne". Det er lite fokus på HIV/AIDS problemet i Thailand, men det må uten tvil være en av de største utfordringene landet har. Kirka blir også berørt som alle andre deler av samfunnslivet.Fortsatt er det lite kunnskap, og vonde holdninger bandt folk. Disse menneskene opplever å være dagens spedalske, og blir ofte utstøtt fra skoler og institusjoner.Men de er mennesker, elsket like høyt som deg og meg. De er kanskje de "minste" som Jesus ville henvendt seg igjen og igjen til.....?På grunn av budsjett kutt fra januar 2011, kuttet NMS hele støtten til dette prosjektet. Kirka vurderer nå å legge det ned og overlate arbeidet til større organisasjoner.

Med noen penger som ikke var oppbrukt i 2010, og noe fra Finsk misjon, har avdelingen klart å fortsette arbeidet inntil videre.

Denne endringen påvirker selvfølgelig Astrid og engasjementet hennes. Samtidig ser hun mulighet for å hjelpe kirka videre på andre områder, og tenker da spesielt på familier. Det blir spennende å se....

Atle RogerJeg jobber fortsatt i Laos, dvs 1-2 uker hver måned. Ellers har jeg hjemmekontor i Bangkok. Rent følelsesmessig er det tøft å bo i storbyen, hvor vi har alt. Mange folk er bare søkkrike!!. Ei lita flyreise på godt en time, eller nattoget på 12 timer.... så er verden annerledes. Ja, vi finner nok av fattigdom og fortvilelse i Bangkok også, men landsbygda i Laos er liksom så totalt annerledes. Folk ser nesten like ut, har noe av den samme religionen og samme kulturen (sett med de første norske øyne). Jeg vet ikke om det er fjellene og landsbyene som balanserer på eggen av fjellet, de endeløse landeveiene med stup uten føringskant og jungel, av og til noen landsbyer der barn leker midt i veien, høner flakser og grisene hyler av sted.... Jeg ser barn og gamle, kanskje noe skitne hvis du ser etter, men med noen ansikter så nydelig formet! De arbeidsføre er ofte på åkrene på dagtid, men det er litt forskjell fra landsby til landsby. Selv om livet er hardt og mange er svært arbeidsomme, finnes det også landsbyer hvor folk venter; venter på å bli servert, eller på at lykken skal snu. Ofte snus lykken til det verre når en bare venter på den, eller når en spiller for å få den.
Jeg kan nok ikke skjule min begeistring for dette folket, eller disse folkene, for de er mer enn 50 forskjellige folkeslag og språk, med egne kulturer, religioner og tradisjoner. Det er som å gå på en setervoll på forsommeren hjemme i Norge: Det er ikke den ene blomsten som gjør at enga er flott, men det fantastiske samspillet i farger og toner. Som ingeniør blir jeg fort fascinert over de store byggeprosjektene i Bangkok, men her er noe mer: noe ekte og enkelt, ikke sminket og gjort fint, for det er fint allerede: et skaperverk som fortsatt mange steder framstår noe uberørt.

Vi har lett for å romantisere alt, ønske at det skal være som det alltid har vært, hos dem, men ikke hos oss. Vi vil ha det nyeste av alt, men vil helst at de skal bruke de tradisjonelle klærne og vannbøfler til å arbeide i risåkrene.

Laos har av mange blitt betegnet som et lukket land, og tenker da helst i negativ betydning. Kirkeledelsen ber oss om ikke å be om at landet skal "åpnes". Be heller om at hjertene skal åpne seg, for da blir menneskene virkelig frie. Nabolandene viser tydelig de negative konsekvensene av "åpne" land.

LandsbyutviklingDessverre er vi avhengige av gaveinntekter. Budsjettet for i år ble halvert i forhold til tidligere. Det betyr enkelt at vi får gjort under halvparten av det vi har kapasitet til!
Vi gleder oss allikevel over det vi får gjort: en ny skole, drikkevann i to landsbyer og toaletter i en landsby. Voksenopplæring og jordbruk har måttet vike, da dette krever forutsigbart budsjett over minst tre år.

Det er også andre organisasjoner som gjør noe av det samme som vi. Hver ny skole og hvert nytt drikkevannsystem gir en forandring og en bedre mulighet for framtiden. Samtidig ser vi ofte at landsbyene ikke får en videre utvikling. Jo,- de vil gjerne utvikles videre, men finner liksom ikke ut hvordan selv å utvikle seg.

Om det har med kultur,kunnskap eller religion, vet jeg ikke, men det er svært få mennesker vi møter som har planer for sine liv eller tanker om hvordan ting vil være om 5-10 år. De har ris i dag, og det har de hatt før, så det har de nok i morgen også....

Vi ser i de mer sentrale områder av landet, at enten tar de imot utviklingen eller så blir en overkjørt av den. Vi ønsker at menneskene på landsbygda ikke skal bli avhengige av ytre hjelp for u tvikling, men at de skal få en start der vi går hånd i hånd den første biten, med feks å gi voksne evnen til å lese og skrive. Det vil igjen vise dem nødvendigheten av å gi barna (også jentene) skolegang. Nye dyrkingsformer og grønsaker gir større avkastning og mer næring. Helse og hygiene må læres. Det er ikke tilfeldigheter eller onde ånder som styrer alt i verden. Vi, dvs de, må ta ansvar, og når de gjør det, ser vi at forskjellen er stor. Noen sier at inntektene er flerdoblet, andre sier at de nå ikke blir syke som før, at diareen som herjet tidligere er borte....
Det er ofte de få gode historiene som blir lagt mer
ke til: jenter som har fått seg arbeid i Bangkok eller andre storbyer. De kommer hjem med flotte klær og penger...

Men det er også vonde historier, og kanskje flest av dem. Men de fortelles ikke, og kanskje forsvant disse jentene bare ut av historien....

Noen ganger blir disse tankene overveldende. Det blir et kappløp med tida og med den hurtige påvirkningen bla. som følger av satellittfjernsyn i hver minste avkrok. Hvordan kan vi hjelpe? Nei, vi kan ikke hjelpe alle, men for hver av dem som får hjelp, blir livet annerledes. Om du som mann møtte dem, ville de smilt høflig og fortelle deg hvordan de hadde det før. Men hvis du var ei dame, ville du sannsynligvis kjent på takknemligheten i den moderlige omfavnelsen og det strålende varme blikket du fikk! Så ville de kanskje vise deg grønsakhagen....